Det er ikke så lett, å sitte i Oslo, og savne kjæresten sin. Det er lite motiverende å skulle gå og legge seg i en kald, kjæresteløs seng, og det er tungt å skulle stå opp om morgenen når kjæresten ikke er der så jeg kan klemme på henne. På deg. På Panda.
Derfor er det fint å vite at jeg i alle fall kan hjelpe til med å snakke deg gjennom ting, forklare ting, og være der slik at vi kan snakke sammen. Iblant er det bare "Hei! Hva skjer? Hvordan har du det? Elske på! Hadet!", og iblant er det som i går kveld, hvor vi snakket i nesten førti minutter om alt mulig.
Det er vanskelig, og til tider vondt, å være så langt unna deg, å ikke kunne plukke deg opp og holde deg i armene mine til du har det bra igjen. Men det er også fint, for avstand gjør jo, som vi vet, hjertet enda kjærligere.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
This comment has been removed by the author.
ReplyDeleteJeg savner deg og Trampe. Jeg savner å ikke kunne holde deg i handa, sovne tett inntil deg og pjuske med skjegget ditt.
ReplyDeleteJeg er så glad for at du hjelper meg. Hjelper meg når jeg er nede, når jeg føler meg ensom og fortapt. Jeg elsker samtalene våre, selv om noen av dem får meg til å savne deg mer enn jeg trodde var mulig. Jeg trøster meg da med at da er jeg sikker på at jeg elsker deg mer enn jeg har ord for.