Savne på

Det er ikke så lett, å sitte i Oslo, og savne kjæresten sin. Det er lite motiverende å skulle gå og legge seg i en kald, kjæresteløs seng, og det er tungt å skulle stå opp om morgenen når kjæresten ikke er der så jeg kan klemme på henne. På deg. På Panda.

Derfor er det fint å vite at jeg i alle fall kan hjelpe til med å snakke deg gjennom ting, forklare ting, og være der slik at vi kan snakke sammen. Iblant er det bare "Hei! Hva skjer? Hvordan har du det? Elske på! Hadet!", og iblant er det som i går kveld, hvor vi snakket i nesten førti minutter om alt mulig.

Det er vanskelig, og til tider vondt, å være så langt unna deg, å ikke kunne plukke deg opp og holde deg i armene mine til du har det bra igjen. Men det er også fint, for avstand gjør jo, som vi vet, hjertet enda kjærligere.

Savn

Det er en merkelig følelse å, på den ene siden, være veldig i et forhold, og på den andre siden føle seg ensom fordi du ikke er her.

Savnet vil muligens bli enklere å takle etterhvert - jeg satser på det. I mellomtiden lar jeg Arne Ruset trøste meg litt (diktet heter Vi kan ikkje eige kvarandre):

Vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi kan ikkje eige kvarandre,
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake.